Hvordan se Victoriafallene fra alle kanter

Zambia og Zimbabwe. Ingenting klinger mer afrikansk. På grensen mellom de to landene ligger verdens mektigste fossefall, Victoriafallene. Dit kommer du deg lett fra Sør-Afrika, enten direkte med fly, eller ved å kjøre kjøre slalom mellom elefanter og villesler med minibuss gjennom Botswana. Zimbabwe er ellers en politisk tragedie og en økonomisk katastrofe. Byen som bærer fossens navn, Victoria Falls, er derimot fremdeles en trygg og komfortabel sone, hvor turister kan kjøpe seg store naturopplevelser.

Det første du møter der er gjerne pengevekslerne. Til fantastiske kurser tilbyr de deg lokal valuta. Det har liten hensikt å gjøre forretninger med dem. Zimbabwes dollar kan by på en inflasjon som i mai 2006 var på fantastiske 1193,5 prosent! Alt du kan bruke den dollaren til er å stå i en lang kø og til slutt kanskje få kjøpt et brød, eller du kan kjøpe lokalavisen som roser landets politikere til det ugjenkjennelige. For alt du faktisk har lyst på, må du bruke kredittkort, amerikanske dollar eller sørafrikanske rand.

Og det er nok av ting du har lyst til å gjøre der. Padletur og elverafting på den mektige Zambesifloden. Tur med mikrofly eller helikopter over fossefallene. Paraseiling, rappellering, rideturer og hopping i strikk. Besøkende tilbys så mange aktiviteter at det hender at folk glemmer å få sett verdens største foss når de er der.

Ved et lykketreff var det fullmåne og klarvær da jeg kom til byen. Dermed var alt klart for en sjelden månebueopplevelse. Jepp. Månebue. Jeg hadde heller aldri hørt om det før, så jeg grep muligheten da jeg så et oppslag om det på ei tavle i byen. En månebue er en slags regnbue, men til forskjell fra regnbuer så kan den bare sees nattestid, og bare når tre faktorer som sjelden opptrer sammen likevel faktisk gjør det; 1) en veldig klar og lyssterk måne, 2) akkurat passe mange vanndråper i lufta, ikke for mange og ikke for få, og 3) et sted å stå hvor man har månen bak og over seg, mens vanndråpene er rett foran eller nedenfor en selv. Jeg slet med å forestille meg hvordan en månebue kunne se ut. Farger på himmelen, midt på natta? Neppe. Jeg gjettet mer på en slags grønnskimrende spøkelsesregnbue.

Forholdene var perfekte, men en halvtimes gange gjennom mørk og fuktig jungel lovet ikke godt. Det eneste lyset kom fra lommelykten til guiden, som han stadig lyste med rett i øynene mine for å sjekke at jeg fremdeles var der. Jeg kunne ikke se fossen, noe som irriterte meg litt. Her var jeg for første gang ved Victoriafallene, og så var alt jeg kunne merke av dem den fuktige lufta og et voldsomt, ustanselig drønn ute i mørket et sted. Til slutt kom vi frem til et utkikkspunkt hvor guiden bare slukket lommelykta og lente seg tilbake for å nyte reaksjonen fra en som aldri hadde sett en månebue før.

Der var den! En ordentlig regnbue, ikke like klar som den kan være om dagen, men likevel full av farger. Et absurd syn, selv for en som har sett nordlyset leke på himmelen. Jeg kunne ikke se meg mett på den, men til slutt sa guiden at nok fikk være nok og viste meg bestemt tilbake og ut av parken.

En halvtime senere var jeg i Las Vegas. Hotellanlegget The Kingdom kunne vært hvor som helst i den turisttrafikkerte delen av verden. En stor hall med støyende og myntslengende enarmede banditter tok imot meg og viste vei til restaurantavdelingen. Der var det biffhus, pizzeria og buffet med alt man kunne ønske å stappe i seg, med ingredienser som neppe hadde vært å få i byens dagligvarebutikker på mange måneder. Få mil unna lå folk og sultet ihjel, men det var det ingenting der som tydet på.

Pizzaen smakte derfor dårlig, selv om den var god. Enda mer feil føltes det å komme tilbake til overnattingsstedet, en campingplass i utkanten av byen. Der var det kjempediskotek på gressplassen utenfor hovedbygningen. Utenfor portene lå zimbabwere med forskjellige greier de hadde laget av ingenting, som de desperat bønnfalt meg om å kjøpe av dem for såvidt mer enn ingenting. Men hva skal man egentlig gjøre? Jeg vet det ikke.

Victoriafallene skal man ta seg god tid til å se ordentlig. Jeg ville bruke en hel dag, fra soloppgang til solnedgang. Først dro jeg over til den zambiske siden av fallene, hvor ryktene sa at det var mindre strengt regulert.

Grensekryssingen var av de enkle. Vokterne var vant til uvøren turisttrafikk på kryss og tvers av elva. Ti dollar kjøpte meg en lapp hvor det stod at jeg kunne få lov til å dra ut av Zimbabwe litt, bare jeg ikke gikk for langt unna grensen og lovte å komme tilbake samme dag. Utstyrt med den gikk jeg inn i ingenmannsland.

Ingenmannsland bestod stort sett av ei bru som hang høyt over elva, og var slett ikke så tomt for menn som man skulle tro. En fyr med sykkeldrosje hevdet ivrig at brua var flere kilometer lang, så hvis jeg var smart så burde jeg i stedet for å krysse brua til fots heller betale ham for å skysse meg over.

Noen andre karer satt tett langsetter veien og forsøkte å selge små og store trefigurer. Midt ute på bruspennet hadde noen entreprenører montert utstyr for strikkhopping, men de hadde lite å gjøre. De presset hardt på for å få meg til å kjøpe et hopp av dem. Jeg stod imot, enda de kalte meg feiging. Denne dagen ville jeg overlate all falling til vannet.

På zambisk side fikk jeg virkelig mye frihet tilbake for inngangspengene til fosseparken. Vakthold var det bare i billettkontrollen, etterpå var det fritt frem for å gå overalt. Fra denne siden kunne jeg se bortover langs selve kanten av Victoriafallene. Et flott syn, en lang rekke av fosser, fra den nokså tørre enden hvor jeg stod, helt til utsikten forsvant i et teppe av flyvende vann, langt borte i vest et sted.

Hvor mektig fossen er varierer veldig med årstidene. Nå var det lavvann i elva, og i stedet for en to kilometer lang og vill fossekant, samlet vannet seg i mindre fosser her og der og en stor foss i den vestlige enden. Dermed kunne jeg gjøre noe som resten av året er umulig, nemlig å gå på kanten av fossen helt tilbake til Zimbabwe.

Piratguider lå og lurte overalt i gresset langs stien bort til fossen. De hoppet frem og ville mer enn gjerne hjelpe meg trygt frem. Jeg valgte å finne veien selv, oppvokst som jeg er med balansering i fjæresteinene.

For det meste var det enkelt, litt hopping mellom steiner i ei rolig, på mange steder nesten tørrlagt elv. Enklest og raskest var det å gå så nært kanten av fossen som mulig, hvor vannet beveget seg raskest og dermed også rant smalest.

Faktoren for opplevelsesintensitet var høy. Jeg var nesten alene på fossen og kunne bevege meg fritt langs et hundre meter høyt stup. På den andre siden av fossekløfta stod mengder av mennesker klemt inn bak innhegninger. Det var en salig og merkelig stund, som å være midt i en tegnefilm. En sånn en hvor det ikke er farlig å falle ned fra kanten, for man vil garantert lande på en båt lastet med dundyner eller noe sånt.

Jeg plystret en glad melodi mens jeg hoppet fra stein til stein. Dundringen fra fossen kjentes inn i ryggmargen, sterkere og sterkere jo mer jeg nærmet meg stedet hvor de tyngste vannmassene falt. Med sola i ryggen ble jeg stadig omgitt av nye, perfekte regnbuer. At det overhodet ikke fantes noen sikringstiltak gjorde at underbevisstheten min slappet litt av. Hvis dette hadde vært farlig så hadde de vel ikke latt meg gjøre det? Akkurat det skal man kanskje ikke ta for gitt, spesielt ikke i Afrika. Men det gikk bra, og det ble min beste opplevelse ved Victoriafallene.

Om jeg var litt dumdristig på min ferd langs fossekanten, ble det fullstendig satt i skyggen av synet som møtte meg nå det ikke lenger var mulig å gå tørrskodd videre. Ved Main Falls, “Hovedfossen”, møtte jeg en far og hans datter. Han hadde tatt henne med seg dit for å lære henne å svømme! Ambisiøse fedre her hjemme kaster ungene ut på dypt vann slik at de raskt skal/må lære å svømme. Dette gikk det opplegget en høy gang. Femti meter ovenfor fossen slapp han henne ut i elva, ikke så mye på dypt vann som på høyt vann. Så var det bare for henne å svømme, for strømmen i vannet var absolutt tilstede. Nettopp det var det perfekte, mente han. Litt motstrøm gjorde det hele lettere. Datteren bare smilte og lo.

Flere steder helt ute på kanten av fossen hadde det dannet seg en slags jettegryter, fordypninger som fungerte som små badekulper. Etter en stund å ha sett på noen av de innfødte leke og stupe rundt i dem, bestemte jeg meg for å prøve. Det gikk faktisk helt fint! Å ligge midt i verdens største foss og kikke over kanten på den og se vannet falle ned og dundre mot elvedalen mer enn hundre meter nedenfor, det var spennende, det. Ikke akkurat det jeg hadde forestilt meg at jeg skulle gjøre ved Victoriafallene.

Etter å ha tørket meg i sola gikk jeg sammen med den tilbake til Zimbabwe. Jeg ville se fossen fra den siden også. Friheten til å balansere på kanten av stupet på zambisk side, gjorde det til et antiklimaks å være en i turistmengden bak gjerdene på den andre siden.

På behørig avstand fra fossen stod jeg der og ble våt i disen. At amerikanere der hele tiden utbrøt «Oh my God!», mens de sammenlignet det de så med Niagara hjalp heller ikke noe særlig. Ekstra bedrøvelig ble det da de kom frem til at Niagara nok var best, for der var det bedre hamburgere.

Fallene var altså virkelig flotte også sett fra Zimbabwe-siden, men det ble en litt tam opplevelse likevel. Men i sum, månebue + Zambia + Zimbabwe, så var Victoriafallene en stor opplevelse. God tur!

Bilder:
- Jeg har lenket inn en del selvtatte bilder i artikkelen.
- Andre brukbare bilder fra denne turen ligger her, med kommentarer.