Å krysse et ishav

«Hva? Har du vært på Sydpolen?!»

Det har jeg dessverre ikke, men spørsmålet kommer fort når noen ser et kart hvor reisene mine er tegnet inn. Men jeg har gjort noe som mange i farten ikke skiller fra et besøk på Sydpolen. Nærmest på impuls, for det lar seg gjøre, reiste jeg til Den antarktiske halvøya. En tynn landarm som ivrig strekker seg fra Antarktis og opp mot Sør-Amerika. Alt som skiller landmassene er en centimeter eller så med vann. På en globus. I virkeligheten består denne centimeteren av veldig mange millimeter. Som kjent er det noen ganger sånn at én millimeter er nok. Det gjelder definitivt her.

På loffen gjennom Sør-Amerika kom jeg til Ushuaia. Det er Argentinas sørligste by, men den kunne like gjerne ligget i Lofoten. Havna er full av trålere. Bebyggelsen er et lappeteppe av koselige, små hus. Rundt byen ligger en krans av flotte fjell, og utenfor lurer et stort og mektig hav. Det er all grunn til å bruke noen dager der. Gå i fjellet eller langs Beaglekanalen. Føl suset fra Ildlandets historie og de aller første jordomseilingene. Fisk laks i elvene, besøk en argentinsk storgård, eller bare tass rundt i gatene. Dagene avslutter du med vill tango og verdens største og beste biffmåltider.

Alt dette til tross, det flotteste du kan gjøre med utgangspunkt i Ushuaia er å krysse Sydishavet ned til Antarktis. Hvor langt sør du kan komme bestemmes av årstiden og fartøyet du reiser med. Utvalget spenner fra Hurtigruta og andre komfortable cruiseskip som kan gå nesten ned til iskanten, til mer robuste isbrytere som på sensommeren brøyter seg et godt stykke forbi den sørlige polarsirkelen.

Jeg la min skjebne i hendene til Mariya Yermalova, et enkelt, russisk skip med forsterket skrog. Der fikk jeg en relativt billig restplass i en firemannslugar. Skipet var akkurat passe stort. Bransjeforeningen for turoperatører i Antarktis, IAATO, har egne regler for turismen i området. Blant annet får ingen turoperatør ha mer enn 100 personer i land samtidig. Kanskje for å sikre at pingvinene alltid er i flertall. Skipet "mitt" tok ganske nøyaktig 100 passasjerer, og sikret meg dermed mye tid på land.

Et mannskap på femti og skipslegen snakket flytende russisk. På engelsk var alt de kunne si «I hope no problem». Heldigvis hadde vi også med tolv engelsktalende polareksperter som fortalte oss alt vi trengte å vite. Blant passasjerene var det også mange interessante personligheter. Spesielle reisemål har en tendens til å tiltrekke seg spesielle mennesker. Spennet av typer var likevel stort, med mer enn tyve forskjellige nasjonaliteter. Det var alt fra rike amerikanere med siste skrik i klær og utstyr, til ryggsekkreisende i loslitt habitt. En av dem spurte om han kunne få betale litt mindre om han sov i livbåtene i stedet for i en lugar. «Det koster ekstra», svarte purseren, litt til min bekymring. Jeg tror det var en spøk.

Reisen startet med livbåtøvelse og en deilig middag, fulgt av en mengde bli-kjent-samtaler. Folk var spente. Japanerne begynte straks med å skrive postkort, mens en gruppe israelere på mystisk vis forsvant. Kanskje gikk de rundt i gangene og lette etter sin lovede lugar. Jeg ble oppe en stund, men torde ikke annet enn å legge meg da kapteinen kom og satte seg godt til rette i baren ombord.

Vel ute på havet kunne jeg godt ha tenkt meg et litt større skip. Sjøstykket som offisielt heter Drake-passasjen, etter oppdageren Francis Drake, går også under navnet "The Drake Shake". Drake-rystelsen. Da jeg la meg var vi heldigvis fremdeles ved land, og sjøen lå ganske rolig. Jeg sovnet til lyden av knirkende vegger og ordrer som ble bjeffet over høyttalerne ombord på russisk, til mannskapet. Det var som å være i en James Bond-film. Jeg gled inn i en drøm med farefulle oppdrag og ytterst vennligsinnede kvinner i diverse biroller. Klokka 4 våknet jeg av at noen ristet hardt i meg. Men jeg var alene i sengen. Helt spesifikt var det definitivt ingen supermodell i bikini der. Jeg forstod at vi hadde kommet ut på havet. En reisesyketablett fikk meg tilbake til søvnen.

Klokka 6 våknet jeg igjen. Den ellers stillfarende japaneren i overkøya fløy i gulvet som en kamikaze-søvngjenger. Han landet på en haug av alt som hadde ligget på nattbordene kvelden før. «I am trouble», stønnet han, og klatret modig opp igjen.

Klokka 7:30 spiste jeg ikke frokost. Andre forsøkte, men gav opp da melk, kaffe og frokostblanding fløt rundt så folk ble våte på føttene. Noen tok seg tilbake til senga, mens andre ikke orket annet enn å bli liggende på noen benker der de var.

Lunsjen senere på dagen bestod av tomatsuppe servert i kopper. Bølgene gjorde at suppetallerkener ikke egnet seg lenger.

Gjennom dagen ble det holdt forelesninger for et fåtall tilhørere. Det var ikke det faglige innholdet som imponerte mest, men at foreleserne faktisk klarte å holde seg stående. «Ta med teppe, pute og spyposer, og kom og lær om albatrossen,» sa høyttaleren. Jeg sov, nå på gulvet.

I to dager holdt vi på det beste 8 knops fart. Vi sneglet oss over havet. Jeg bokstavelig talt holdt senga, som var av perfekt lengde for meg. Jeg kunne "stå" komfortabelt mot fotenden, mens jeg med hendene holdt meg godt fast i hodeenden av senga. Slik unngikk jeg å bli slengt ut på gulvet når skipet ble filleristet av bølgene. Det krevde konsentrasjon nok til at jeg glemte å bli kvalm.

Det var likevel litt ubehagelig, særlig når stuepikene kom innom. De tørket støv og ryddet, pekte på meg, smilte og sa «Zorry to yoo». På en måte var det litt heftig. Jeg var fanget i senga, mens lufta stadig bragte nye meldinger på russisk. Jeg forstod noe av det de sa. Dessverre. Som for eksempel da meldingen var «Zbigniew masjinistr *mumlemumle* schdavodsj KAPUT!», med hektisk diskusjon i bakgrunnen.

I et intervju Liv Arnesen gav i forbindelse med en Sydpol-ekspedisjon, sa hun noe jeg hadde stusset over. Hun ble spurt om hva hun gruet seg mest til ved hele den strabasiøse ferden. Da svarte hun: «Båtreisen hjem igjen, selvfølgelig». Nå skjønte jeg hva hun hadde ment.

Bilder:
- Har ikke bilder av høy kvalitet fra turen, men lenket noe inn i teksten likevel.
- Kan sikkert bruke arkivbilder dere har fra Antarktis, eller jeg kan kjøpe/skaffe fra Nettet.