2006 - En russisk hotellromodyssé
Når folk drar til Russland, nøyer de fleste seg med Moskva eller Sankt Petersburg. Inntrykket disse byene gir er at Russland begynner å ligne mistenkelig på Europa ellers. De har dyre handlegater, effektiv kollektivtransport og ikke minst flotte hoteller. Men dra østover, til Ural og Sibir, og du må være forberedt på andre forhold. Bli med til en verden hvor gjestfrihet bare betyr å være fri for gjester.
Jeg vil fortelle om et tilfeldig hotell i en tilfeldig by langs den transsibirske jernbanen. Eller nærmere bestemt, om et hotell jeg får bo på, etter å ha blitt avvist tre andre steder. Ikke fordi hotellene er fulle, men fordi resepsjonisten mener at utlendinger ikke kan bo der. Mine protester, og ville påstander om at Russland nå er et åpent land, blir møtt med likegyldighet. «Jeg vet ikke hva de driver med der inne på fastlandet, men her på hotellet skal vi ikke ha utlendinger», sier damen. I Sibir føler de seg fremdeles litt isolerte fra omverdenen, så de kaller Moskva for fastlandet.
Nye hoteller finnes knapt. Russere bor hos venner og familie når de reiser, hoteller er stort sett for forretningsfolk og tjenestemenn. Derfor er hoteller flest gamle, dyre og dårlige.
Å komme inn på et hotell er som å spasere rett inn i 1970-årene. Vegger og bord er kledd i mørkt juksetre i plast. Antagelig er det helt stille, kanskje høres en sprakete radio. Resepsjonen befolkes av to blonde kvinner i uniformer som motemessig matcher innredningen. I en sofa sitter noen kraftige karer med store barter og skjorter med de atten øverste knappene åpne. De er der i tilfelle noen vil veksle av seg noen dollar eller kanskje kjøpe en dame eller noe sånt. Kall det gjerne russisk room service, for det er det nærmeste du kommer noe sånt her.
Ingen later til å tro at jeg stikker innom av noen spesiell grunn. Ser forventningsfullt på resepsjonistene så mye jeg vil, ingen kikker tilbake. Jeg er tålmodig, før eller senere blir de ferdige med å ignorere meg. Betaler for overnattingen og leverer fra meg passet. De bruker det til å registrere meg hos stedets fremmedpoliti. Jeg får ingen nøkkel, bare en lapp og beskjed om å ta den med meg til sjette etasje. Heisen står.
Folk som besøkte Moskva mens Sovjetunionen eksisterte, husker nesten bare all vodkaen de måtte drikke. Men én ting husker de. «Vet dere, på hotellet satt det hele tiden en KGB-agent utenfor rommet mitt og passet på meg!», mimrer de. Siden "agentene" fremdeles sitter der, er det på tide at vi avliver myten om KGB-dama på gangen.
I Russlands gamle giganthoteller sitter det ved en pult i korridoren alltid en kvinne, en dezhurnaya. Hun er Sjefen i etasjen. Vær høflig mot henne, og du har alltid tilgang på toalettpapir og håndklær. Bråker fylliken på naborommet kan hun godt gå inn og banke ham til taushet. Dezhurnayaene kommer i alle aldersgrupper og kroppsfasonger, men de fleste ser ut til å ha sittet der siden hotellet ble bygget. Jeg gir henne lappen fra resepsjonen og får nøkkelen min og et ark.
Å bo på et russisk hotell er aldri en tilværelse fri for bekymringer. Til å hjelpe meg er det på arket jeg får ei liste over regler jeg bør følge for at hotellet skal ha det bra. Ingen får bo på rommet i mitt fravær, står det. Greit for meg. Det er også forbudt å la vannkraner eller vinduer stå åpne, eller å la lys eller andre elektriske ting være påslått. Særlig er det strengt forbudt å bruke hotellets elektrisitet til å nyte medbragt varmeovn. Lista over ting jeg får lov til å gjøre er kortere. Jeg kan få våkne om morgenen, og så kan jeg få ringe etter førstehjelp eller sysaker.
Å røyke på senga er visst også lov. Det ser jeg av alle brennmerkene på sengetøyet.
Hotellrommet ser ved første øyekast ellers greit nok ut. En av lampene lyser, og om kjøleskapet ikke akkurat er kjølig inni, så har det i hvert fall en kraftig støygenerator som fungerer. Den får innimellom hele skapet til å hoppe på en artig måte bortover gulvet mot vinduet, hvor det tar seg velfortjente røykepauser.
Fra badet kommer en mygg flyvende. Den virker overrasket over å se meg og flyr fort tilbake. Jeg følger etter. Myggen kommer fra en stor familie, det kan jeg se med en gang. Og ikke bare er det mye mygg der, men også mengder av mugg og råte både i gulv, vegger og tak. Dopapiret er oppklippet avispapir. For å gi rommet litt hjemlig sjarm for russiske gjester, gjetter jeg. Jeg føler meg veldig miljøvennlig når jeg må bruke det, men du verden så svart jeg blir i baken.
Hotellrommet er relativt billig, og grunnen er åpenbar. Hotellet drives kostnadseffektivt. Her kaster de ikke bort rubler på vasking og vedlikehold. Av hensyn til min egen helse bestemmer jeg meg for å gjøre den potensielt skumle sengetesten.
Sengetesten lærer man seg av nødvendighet raskt om man reiser på lavbudsjett gjennom spesielt Asia og Afrika. For å holde konkurransedyktige overnattingspriser, er det i visse land og områder vanlig å utsette sengetøyet for minst mulig slitasje. For eksempel ved å vaske og lufte sengetøyet så sjelden som mulig. For eksempel aldri. Derfor er det lurt å undersøke madrassen og lakenet nøye hvis et rom virker utrolig billig.
Når man løfter på en madrass i et veldig billig rom i visse strøk av verden, kan man plutselig oppleve å være tilskuer til Småkrypas Grand Prix. Mange insekter trives godt under senga, mellom sengebunnen og madrassen. På varme dager blir det der en akkurat passe deilig temperatur å ligge og døse bort dagen, mens de fordøyer forrige natts festmåltid. Som for eksempel kan ha vært noen dråper blod fra en døddrukken, skandinav.
Sjokket er stort for småtassene når madrassen plutselig farer til værs og det blir helt lyst. Instinktivt begynner de frenetisk å løpe av gårde. De kappes om å bli førstemann til å finne en mørk krok igjen. Dette kappløpet er Småkrypas Grand Prix.
Mens konkurransen pågår er det om å gjøre å ha øynene med seg. Med litt trening lærer man seg å skille mellom insekter som bare var der for å ha et sted å være, og de som er der for å jakte på menneskeblod. Ser du ingen blodflekker noe sted er det i utgangspunktet neppe direkte helseskadelig å sove der. Våkner du med tydelige insektbitt på kroppen, plassert jevnt på en linje som om noen hadde laget dem med linjal og nål, så var de nok blodtørstige sengelopper likevel. I så fall bør du knuse et par av blodsugerne mot veggen, sånn at neste gjest raskt kan ta hintet og finne seg et annet rom. Denne typen “skilting” fungerer godt. På steder hvor sengelopper får etablere bosettinger, er nemlig sjansene store for at eieren av rommet heller ikke vasker veggene særlig ofte.
På dette hotellet regner jeg ikke med å finne så mye synlig liv i senga. Likevel er det spennende å dra lakenet av madrassen. Man vet liksom aldri hva som vil åpenbare seg. Jeg leter og jeg finner:
Glasskår, grønt, ca 1 cm. Trolig fra ølflaske. Sånt skjer.
Tre mygg, døde. Uvanlig dødssted kan skyldes feilnavigasjon forårsaket av tett røyk i rommet.
Hårstrå, assortert utvalg. Det lengste var mørkt og 45 cm langt. Også noen lyse, cirka 20cm lange hårstrå. Diverse kortere hår, noen mistenkelig krusete, trolig fra mannsperson(er).
Merke etter rødlig væske. Vin. Kanskje fransk. Kanskje ikke vin likevel.
Merke etter mye svært mørk væske. Muligens Guinness-øl, eller muligens noe som har koagulert.
Svakt merke etter gul væske, omtrent midt på madrassen. Forhåpentligvis appelsinsaft.
Diverse brennmerker. Mistenker sigaretter pga merkenes runde form. Burde ikke være mulig, siden det er røykdetektor og sprinkleranlegg i taket. På den annen side, hvis røykdetektorene fungerer, så er de omtrent de eneste elektriske innretningene på hotellet som faktisk gjør det.
Alt i alt gjør jeg ganske omfattende funn under lakenet mitt. Jeg velger å sove inne i silkeposen min. Det er meg en fornøyelse å sjekke ut og reise videre neste dag.
Bilder:
- Diverse bilder er lenket inn i teksten.
- Kanskje kan generelle Russland-bilder brukes, se i så fall her.