Kambodsja, en introduksjon
Kanskje har du reist lite i utlandet, fordi du mistenker at der er alt veldig annerledes. Reiser du til Kambodsja blir forventningene dine innfridd. Og vel så det.
Raritetene begynner allerede på flyplassen i Siem Reap. Forresten et artig stedsnavn. Det er den byen i landet som ligger nærmest grensa til Thailand. Og hva betyr Siem Reap? Jo, "Kverk thailenderne"! Som om Halden skulle hett "Svenskesvinamådø". Men nok om det. I terminalbygget sitter åtte karer på rekke langs et bord. Det er nemnda for behandling av visumsøknader. I enkle uniformer og med bolleklipp ser de ut som Legofigurer. Men de gjør hver sin åttendedel effektivt, og jeg får snart stempelet mitt. Litt senere får de jaget bort kua fra bagasjebåndet, så får jeg ryggsekken min også.
Utenfor venter en spjæling med navnet mitt på et skilt. Sjelden kost for en ryggsekkreisende. Å sende en bil bare for min skyld er å overdrive, synes jeg. Men det følger med rommet jeg har bestilt, så da så. «Er det bare meg du skal hente?», spør jeg. «Selvfølgelig», svarer han. Jeg skjønner snart hvor selvfølgelig det er. Kjøretøyet hans er en liten moped han har fått låne av storebroren sin. Vi stabler hverandre og bagasjen min opp på den og farer avgårde på en humpete gjørmevei.
Trafikken består for en stor del av mopeder. Plutselig ringer mobilen til sjåføren foran oss. Hun fikler telefonen opp av lomma, og dundrer rett inn i en bil som plutselig krysser veien mens hun er uoppmerksom.
Jeg hopper av mopeden jeg sitter på, og løper bort for se om det er noe jeg kan gjøre. Kvinnen forsvant inn under bilen og det så ikke pent ut. Jeg bøyer meg ned. Der ligger hun. Nå har hun fått telefonen opp til øret, og sier «Hallo?» inn i den. En hverdagslig sak, tydeligvis. Ingen kom alvorlig til skade, men det felles noen tårer over mopeden. Den må repareres, for penger eieren ikke har.
Siem Reap besøker man fordi man vil se Angkor Wat og alle templene rundt. Unik verdensarv eller ei, det er fritt frem for å gå og klatre overalt. Jeg benytter friheten til gå meg vill i jungelen, på noe jeg tror er en snarvei. Ikke så smart i et område hvor det fremdeles ligger igjen landminer etter en grusom krig. Men det smeller ikke. I stedet ramler jeg ut av jungelen sånn ved lunsjtider, blodig og med klærne fulle av kvister og blader, til stor forskrekkelse for en gruppe parkarbeidere som raster der.
Snart er det min tur til å forskrekkes. En middels stor hund blir dratt opp av en sekk. Merkelig sted å ha kjæledyret sitt, tenker jeg, før de begynner å denge løs på hunden, åpenbart for moro skyld. Dyret hyler hjerteskjærende. Det er lunsjen, forstår og aksepterer jeg, men dyreplageriet gjør meg sint. Jeg går. Meg vill igjen. En time senere er jeg tilbake. Hunden er fortært. I ettertid husker jeg hunden klarere enn jeg husker templene. Sånn kan det gå.
Og så husker jeg godt de unge souvenirselgerne. Jeg kjøper ingenting, men gir ballonger til barnearbeiderne. En liten tass får meg først til å le ved å si «You buy t-shirt from me! Or I kill you!», på godt engelsk. Etterpå innser jeg at det bare er trist at seksåringer selger t-skjorter til turister, på godt engelsk.
Angkor Wat er storslagent, men det kan jo alle se av bilder derfra. For deg som skal reise i Kambodsja er det mer nyttig å høre om hvordan man kommer seg rundt der. Fra Siem Reap reiser man gjerne sørover med båt, over innsjøen Tonlé Sap. Båten er ganske liten. Jeg får velge mellom å sitte under tak sammen med motoren og miste hørselen, eller å sitte på taket og sakte stekes av sola. Turen tar kanskje fem timer, kanskje et døgn. Det kommer an på hvor mange ganger motoren bryter sammen underveis. Eller hvor mange ganger båten synker. For det skjer av og til, og er ikke så farlig som man skulle tro. Innsjøen er grunn, så da er det bare å sette seg på taket og vente på en annen båt.
Seks timer bruker vi, selv om motoren oppfører seg eksemplarisk. Innsjøen er full av sivskog og flytegress. Selv vår erfarne kaptein kjører seg fort vill i den grønne labyrinten. Prøv-og-feilnavigeringen gjør at en stakkar i minimal badebukse stadig må hoppe over bord og grave gress ut av propellen.
Vi kommer frem til Battambang. Jeg funderer på å bli der over natta, men oppdager at byens sjåførskole heter "Dai Young Driving School". Det forklarer mye. Jeg bestemmer meg for å reise videre fortest mulig, nå med buss. (Senere får jeg vite at Dai betyr lærer, så lærer Young sin sjåførskole er sikkert grei nok, den.)
Mens selve kjøringen går for seg som på u-landsbusser flest, så er stoppene vi gjør litt spesielle. Landets forhistorie, med alle landminene, har lært folket at man går bare ikke ut i det grønne på ukjente steder. Heller ikke ned i grøfter. Så når bussen stopper, velter folket ut og gjør fra seg rett på veien. Tilsynelatende uten blygsel. Selv velger jeg å holde meg, men jeg blir likevel mer flau enn alle de andre passasjerene til sammen.
I hovedstaden, Phnom Penh, kjører folk som guder. Det vil si, de kjører som om de var udødelige. Selv er jeg ikke det, og gatene er en evig strøm av tyve mopeder i bredden og en og annen lastebil. En stund vurderer jeg å tilbringe mine dager i Phnom Penh i det kvartalet bussen slapp meg av, heller enn å prøve å krysse gata. Motløst setter jeg meg ned på fortauet. En løshund slentrer forbi, kaster et nedverdigende blikk på meg, og så går den rett inn i mølja. Et minutt senere er den over, og jeg har lært hvordan man beveger seg gjennom denne byen. Sakte, sakte, tråkler jeg meg gjennom strømmen. Fanger øynene til hver eneste sjåfør, forsikrer meg om at jeg er sett. Hele tiden er det nære på, men alle svinger utenom. Til slutt er jeg over.
Sånn kommer jeg meg til Tuol Sleng. Kambodsjas svar på Auschwitz. Dessverre så ferskt at blod etter tortur ennå kan sees på veggene. Et trist sted, men noe man må se med egne øyne for å tro at man forstår. Det samme med dødsmarkene utenfor byen. Massegraver og hauger av menneskeknokler. Sånt får aldri skje igjen, sier vi til hverandre. Samtidig som vi lar det skje i Kongo og Sudan, som vi kanskje skal reise til om nye tyve år.
Jeg må en tur i parken før jeg virkelig finner noe å smile av i denne byen. Som mange orientalere er også kambodsjanerne opptatt av harmoniske bevegelser og smidighet. En forutsetning for å få hele familien opp på en enkelt moped. Når de har fri går de derfor gjerne i parken og bøyer og tøyer kroppen sin gjennom øvelser perfeksjonert gjennom årtusener. De kler seg ikke i joggedress, det er for varmt. I stedet går de i pysj. En ettermiddag i parken blir et gigantisk pysjparty, og jeg lar meg more av synet.
Tiden i landet avslutter jeg med noen dager på strendene ved Sihanoukville. Thailand har så langt tatt støyten når det gjelder utbygging av strendene rundt Thailandbukta, men Kambodsja står på spranget til å følge etter. En liten mopedtur ut av byen er ennå alt som skal til for å finne de hvite, uberørte strendene. Inne i byen derimot, går allerede tjukke europeere rundt og leier, i dobbel forstand, smekre, lokale tenåringsjenter. På stranda hvor de ryggsekkreisende har base har også uskylden gått tapt. Når strømmen går om kvelden, og det gjør den ofte, brytes mørket av et fosforskinn fra PC-ene og Internett som fortsetter å gå på elektrisitet fra et nødaggregat.
Om verden går fremover eller bare rundt er ikke godt å si. Du må nesten se det selv for å kunne gjøre deg opp en mening.
God tur! (Det lover jeg.)
Bilder:
- Diverse bilder er lenket inn i teksten over.
- Flere bilder tatt i Kambodsja av forfatteren er samlet på denne siden.